27 millioner tonn nanoplast: fare for havet og mennesker!

27 millioner tonn nanoplast: fare for havet og mennesker!

Den alarmerende mengden plastavfall i Nord-Atlanteren har ført til intensiv forskning de siste årene. En fersk studie utført av forskere ved Helmholtz Center for Environmental Research i Leipzig og National Oceanography Center i Southampton viser at det er anslagsvis 27 millioner tonn nanoplast i den øvre delen av Nord-Atlanteren. Dette funnet er publisert i det respekterte tidsskriftet "Nature", som Tagesspiegel rapporterer.

Nanoplast, som er et resultat av nedbrytning av større plastgjenstander som flasker og poser, er ikke bare farlig for miljøet, men også for marine organismer. Melanie Bergmann (AWI) understreker at disse bittesmå partiklene kan trenge gjennom et større antall organismer og deres vev, og føre til alvorlige endringer på cellenivå. Det som er spesielt bekymringsfullt er at konsentrasjonene av nanoplast i kystområdene er opptil tusen ganger høyere enn i åpent hav. Dette kan ha vidtrekkende effekter på det marine økosystemet.

Helserisikoen for livet i havet

Studien identifiserer noen av farene forbundet med nanoplast. Disse inkluderer hemmet vekst, reproduksjonsproblemer, fysiologisk stress og forstyrrelser i immunsystemet hos vannlevende organismer. Et annet problem er den skadelige effekten av nanoplast på kloroplastene til alger, som kan redusere fotosyntesehastigheten. Dette kan svekke CO₂-opptaket, noe som kan forverre den globale oppvarmingen ytterligere, som Geo påpeker.

Et sentralt resultat av studien viser at måledataene kommer fra tolv steder i Nord-Atlanteren. Forskerne fant ulike konsentrasjoner: I snitt ble det målt 25 mg nanoplast per kubikkmeter vann nær kysten, mens det bare ble registrert 7,5 mg på 1000 meters dyp. Dette tyder på at vannet nær overflaten er mer forurenset enn dypvannet. Kun polyetylentereftalat (PET) ble påvist i dyphavet, men ikke de mye brukte plastene polyetylen (PE) og polypropylen (PP).

Behov for politisk handling

Det presserende behovet for politiske tiltak for å redusere plastproblemet understrekes av Martin Wagner (NTNU). Til tross for kunnskapen om omfanget av nanoplastproblemet, er behovet for forskning fortsatt høyt, spesielt med tanke på de biologiske effektene av disse partiklene. Mark Lenz (Geomar) advarer om den dårlige datasituasjonen på nanoplast, som gjør det vanskelig å vurdere situasjonen fullt ut.

Denne nye innsikten i distribusjonen og farene ved nanoplast i Nord-Atlanteren bidrar betydelig til vår forståelse av global plastforurensning og fremhever det haster med å ta umiddelbare tiltak for å beskytte og bevare marine økosystemer.